Heisann hoppsann!

Nå er det ikke lange tiden vi har igjen her i Santos. Bare to uker igjen! Det er helt sykt å tenke på hvor f ort tiden har gått, og vi prøver å få så mye ut av tiden vi har igjen som bare mulig. Derfor har vi vært litt turister de siste ukene. Vi gikk i en orkidepark der det var mange fine blomster og litt dyr, som aper, fugler, krokodiller og andre rare skapninger vi aldri har sett før. Vi gikk også på vår første fotball kamp, og fikk endelig sett Santos fotball team i action. Selv om Neymar ikke spilte var det to som går i kirken vår som gjorde det, så det var litt stas! Mange av dagene har det vært helt nydelig vær, og da har vi tatt turen til stranden. Vi dro for første gang bort til kanal 6 for å ligge å steke på stranden der. Der var det kjempe fint og det føltes nesten som om vi var på ferie.

Vi har også begynt å jobbe på Pro Viver igjen, noe vi koser oss masse med. Ellers har dagene gått med på å henge med gode venner. Kveldene våre tilbringer vi for det meste hjemme med besøk av venner der vi ser film, spiller yatzy eller ligretto mens vi spiser den deilige maten som husmor Sunniva lager.

På kveldene regner det som oftest alltid her nede, og vi hadde en koselig tur til butikken der vi vasset med vann opp til knærene. Når vi kom hjem fra butikken ser vi en liten fugl som ikke klarte å fly eller å gå, den lå å kravlet rundt rett innen for porten til huset vårt halv druknet. Vi klarte ikke å se denne lille skapningen lide mer, så vi bestemte at det var best å ta livet av den. Det ble mye ståhei og regnet fosset ned. Lillian klarte å få den ut på fortauet ved hjelp av ett kostebrett, og før vi andre klarte å forstå hva som skulle til å skje, slo Lillian til fuglen med kostebrettet. Anne skrek og begynte å gråte, og det var først da vi så alle tilskuerene våre. Naboene var stilt opp i vinduene sine i så og si alle husene rundt oss. Og vi begynte plutselig å lure på om det var vanlig å drepe fugler på denne måten. Så når de nærmeste naboene spurte om det var en sommerfugl vi hadde drept, nikket vi og gikk rolig inn igjen i huset vårt.

Noe som vært litt utrfordrende den siste tiden, er nøkklene til huset vårt. For nøkkelen setter seg nesten alltid fast i proten. Vi har hatt problemer med dette før, men det har da løst seg med bønn. Vi vil derfor oppfordre alle leserene våre til å be for nøkklen vår etter som at nøkkelmannen er lei av å ta turen til huset vårt annen hverdag for å banke ut nøkkelen.

Takk på forhånd!  

Paraguay og Campen i Sao Paulo

Paraguay!

Den 14.februar dro vi til Paraguay, der skulle vi være misjonærer i 3 uker (vi reiste med organisasjonen LIPPEN) Der var det rundt 93 stk. som deltok og det kom folk fra over 14 forskjellige land. De første dagene bestod av konferanse der vi fikk lære hvordan man skal evangelisere barn og fikk utdelt materiale vi kunne bruke (sanger, bøker, hefter). Deretter ble vi delt inn i 28 grupper med 3-4 personer på hver gruppe. Gruppene ble sendt ut til forskjellige byer rundt over hele landet. Vi fikk heldigvis lov til være to norkse på hver gruppe sånn at det ikke skulle bli så skummelt. Så våre grupper bestod av en norsk jente og en norsk gutt pluss to andre.

Arbeidet vårt i byene vi ble sendt til var å evangelisere så mange barn som mulig.Vi ble plassert i kirker og, eller familier der vi sov og spiste. På dagene gikk vi fra hus til hus for å gi ut invitasjoner til alle barna vi møtte på. Invitasjonen var til noe vi som de kalte «Hora Feliz» som de oversatte til oss som «Happy Hour». Hver dag hadde vi «Happy Hours» i den kirken vi besøkte. De bestod av en time med sang, bibelfortellinger, bønn og lek. Selv om vi norkse følte oss litt ubrukelige der vi stod og alt vi kunne bidra med var å bla i bøkene og synge med på de spanske barnesangene, ble det en fin opplevelse for oss. Mange glade barn møtte opp og var aktivt med på det som skjedde. Det var utrolig fint å se hvor takknemlige barna var, mange smilte fra øre til øre og kom gjerne og ville gi deg en klem.

Etter en uke spredt rundt om i hele landet ble vi sendt til nye steder. Denne gangen i nærheten av hovedstaden Assuncion, der gjorde vi det samme, delte ut invitasjoner og hadde «Happy Hours». Det var også noen konferranser på kveldene er vi fikk møte alle de norkse igjen. En kveld kom også Vidar og besøkte oss, noe vi alle synes var veldig stas.

Alt i alt var turen veldig utfordrede for oss alle, men å få være med på evangelisere til barn som ble frelst, gav oss mye. Som de sa på leiren ; «Det er enklere å frelse et barn og la det vokse i Jesus, en det å frelse en voksen». Alle fikk også oppleve ulike steder, menigheter og mennesker. Alt fra kirker som bare bestod av bare vegger uten tak, til helt nye og flotte kirker.

Før vi reiste var vi veldig spente på hvordan det hele ville bli. Vi kom til et nytt land, nytt språk og skulle jobbe som misjonærer. Som om det ikke var skremmende nok i seg selv ble vi delt og fikk ikke være sammen med noen på teamet vårt på 2 uker. Tiltross for uenigheter om vi i det hele tatt skulle dra til Paraguay var vi alle glad for at vi gjorde det når det var over. For det var en lærerik opplevelse vi aldri vil glemme.

Gutteteamet i Santos

Etter 3 uker i Paraguay ble gutteteamet med oss tilbake til Santos i 4 dager. Det var gøy for oss å vise de vårt hjem. De likte den fantastiske utsikten fra stranden og den gode smoothien vår. Det var også stas å få introdusert de for menigheten og vennene våre. Den store drømmen gikk i oppfyllelse i det de fikk møte selve fotballkjendisen, Neymar. Med et stort glis om munnen dro de avgårde til Goiania, med en ipod, en fotballsko og et par solbriller mindre.

Leir i Sao Paulo

Like etter guttene hadde dratt, dro vi rett videre på ENDA en leir.

Mens «karnevalet» gikk sin gang i Brasil, reiste vi på leir med menigheten godt isolert fra de ville karneval tilstandene. Der spilte vi fotball på en sørpete fotballbane, sang, badet, spilte UNO og satt på møter og mye annet gøy. Siste kvelden kledde vi oss ut som barn. FOR «sannelig jeg sier dere: Uten at dere vender om og blir som barn ,kommer dere ikke inn i himmelriket.» Mat. 18:3

Gøyale og sprø fakta:

• I Paraguay går de alltid rundt med en stor termos (med kaldt vatn), og en kopp som inneholder te, kallet Terere. Alle drakk av samme sugerør. Ikke fult så godt etter Annlaug, Sunniva, Sigrid og Lillian sin mening. Anne derimot viser tommel opp og lå deretter med spysyken og feber noen dager.

• Annlaug fikk over 120 myggstikk på en natt i Paraguay, i hovedstaden. Noe hun ikke viste om seg selv. Veldig søtt blod. Endte opp med å skrive en dikt i surhet og irritasjon.

• Vi kunne spise verden beste mango rett fra treet.

• Vi hang på en bensinstasjon for å få internett.

• 1 liter bensin i Paraguay koster under 6 kroner

• Vi kjøpte vann for 2 millioner.

Diktet til Annlaug

Kjære stygge ligge dritt,

Hvorfor fly du rundt så fritt?

Store øyner og «steroid» fylt kropp

ALLTID

med retning mot en uskyldig stakkars kropp!

Du spinner, flyr og leker lett,

Tar sats til 100, og plager lett.

Solen farer ned, og månen går opp,

tiden har kommet, håper min bønn holdt nokk.

Øynene slokner, og min kropp faller i søvn.

En hær av drittsekker ankommer med en gøyal drøm.

Krigsføreren taler sin onde plan,

«drikk blod av Annlaug til neste dag».

Kjære, kjære lille dritt!

Takk for alle stikken jeg fikk

36+52,

for et reknestykke kan du tro!

Min hud er rød, stygg og sår.

Jeg klør og klør,

for et strev å måtte få.

Gi med medisin, vann og vaselin,

slik at min hud kan leve sitt eget liv.

Store øyn er, og blodfylt kropp.

Håper du komme igjen, så jeg kan knærte deg din dott. 

Etter noen herlige dager med ferie var vi atter klare til å arbeide litt, denne gangen på en barneleir. Vi ankom en koselig plass langt fra sivilisasjon inne i jungelen, der skulle vi tilbringe de neste 2 ukene. De første dagene lærte vi om hvordan vi skulle være ledere og evangelisere barn. 
Så var stillheten brutt og barna ankom leiren. Alle fikk ulike oppgaver, noen var ansvarlig for barna, noen arbeidet på kjøkkenet, andre med sport eller i kiosken. 
De var mange gøye aktiviteter for barna, quiz, leker og konkurranser. Tross i litt språkproblemer klarte vi å kommunisere litt. Vi deltok med sang og teater, noen som var til stor glede.

Se film fra leiren her! 

http://www.youtube.com/watch?v=1Wj3ztNV0lU

Nå er det lenge siden vi har blogget, det er fordi vi har vært uten stabilt internett i en lang periode. Vi har reist og opplevd mye. Her kommer en liten oppdatering fra hva vi har gjort den siste tiden.

Anne og Annlaug fikk besøk av kjærestene sine, Jan og Ole Jørgen. Julaften feiret vi hos familien til Bruna (Brasiliansk medelev fra Gus) i Belo Horizonte. Det var en koselig, men annerledes jul. Vi ble tatt veldig godt i mot i familien og følte oss veldig velkommen, men det var denne tiden vi virkelig fikk merke at vi savner familien og tradisjonene våre hjemme. Jul i utlandet er ikke det samme som hjemme, nå vet vi i alle fall at vi komme til å sette veldig pris på tradisjonene våre når vi kommer hjem igjen.

Rio De Janeiro 
I Rio møtte vi gutteteamet fra Goiania. Vi leide et lite hus en liten time frå selve byen. Inne var det trangt om plassen, 17 stykker og tre soverom. Derimot var det et flott uteområde med basseng, fotballbane, spiseplass. Tiden vi tilbrakte ved huset gikk med til å bade, sole seg og spille fotball. 
De første dagene var vi turister i storbyen. Vi stod i ca 3 timer i kø, og relativt lei når vi til slutt kom frem til gondolbanen som tok oss opp til ”Sukkertoppen”, et av de kjente monumentene byen har å by på. Mens vi stod og ventet så vi at skodden pakket seg rundt toppen, nå gjaldt det bare å håpe at vi ville få litt utsikt. På første stopp fikk vi se, men når vi kom heilt opp ar det så mye skodde og alt var kvitt. Vi kjøpte mat og prøvde å drøye tiden, men skodden ville ikke rikke seg. Vi tok banen ned igjen på neste platå, der var det åpning i skydekket og vi kunne sitte og spise deilig fruktsalat og skue ut over Rio. 
Neste dag ventet Jesus statuen, vi krysset fingrene for at det ikke skulle være skodde der også. En bil kjørte oss et stykke oppover, men så var det så mye kø at vi rett og slett tok bena fatt og gikk. Det var varmt, bratt og langt. Vi gikk i ca 1,5 timer, men når vi kom opp var det virkelig verdt det. Jesus var stor og utsikten var flott. Ellers så vi oss litt rundt i byen og handlet litt.

Nyttårsaften og 20. årsdagen til Lillian feiret vi stranden Copacabana. Hele himmelen var full av symmetrisk fyrverker som varte i 20 minutter. Vi stod der med frysninger hele gjengen, det var ubeskrivelig vakkert. Nå var vi klare til å starte et nytt år!

Denne uken har vi feriert i en liten by, Boicucanga, et par timer nord for Santos. Dette var en koselig liten by med fin strandpromenade. Vi var ikke så heldige med været som vi hadde håpet, det var overskyet og rein flere dager. Vi måtte derfor finne på alternative ting. Vi slappet av, så film, trente, tok manikyr, shoppet, spiste god mat. Vi fikk til og med tid til å lage litt julekaker, kakemenn og pepperkaker. Det smakte godt. Takk og lov for Toro pakker! Siste dagen var det sol, det måtte vi benytte oss av. Den ble mer solbrent enn den andre. 

Hei og takk for sist. Nå skal du høre...

På Torsdag sist uke (29.11.12) kom vi endelig i gang med engelsk undervisningen på ProViver. Alle fikk et utfyllingsark, og vi fikk hjelpe til. I gjengjeld fikk vi også lære litt etterpå. Dette trenger vi virkelig nå! Vi har nettopp begynt med undervisning selv, så nå håper vi at vi endelig kan få lære. Er så mange ting vi ønsker å si, og takke for.

I kirken vår er det veldig mange møter på kveldene. Sist torsdag var det siste møte for sportsgruppen, og flere stod i kø etterpå for å ta bilder med noen av fotballgutta. Vi har ikke tenkt så mye over det, men lyspæra skrudde seg på og vi fikk tatt bilder sammen med 2 av fotballspillerne på Santos laget. Sykt kult!

Fest på ProViver snart!
Denne uken skal det være fest på ProViver, noe som vil si at alle får en pakke. I hver pakke skal det ligge; et par sko, en t-shorte, en shorts, truser og sokker. Minst. Vi fikk 5 poser som vi skulle fylle opp. Et pose til hver av oss. Eliane og mannen ble med oss til nabobyen (30.11.12) slik at vi fikk kjøpt inn alt vi trengte!

På lørdag (01.12.12) skulle vi egentlig sitt Santos fotball-lag spille. Mange sa at de skulle skaffe oss billetter, men ingen dukket opp på døra med det. Annlaug og Lillian syklet desperate bort  til Santos fotballstadium selv, men kom hjem med ingenting. Alt var utsolgt. Vi spørte alle vi møtte på veien hjem igjen.. Hva hjelper det når ingen kan engelsk!?

Dette Må du lese!

.....Sunniva satt nøkkelen fast i porten da hun skulle låse oss inn. Den satt som lim! Ingen fekk den ut, og minuttene gjekk. Lillian klatret over porten. Sykkelen ble kastet over, og til slutt Annlaug. Naboene fikk øye på oss og kom for å hjelpe. Heller ikke de fikk den ut. Svette og stressa jenter! Vi skulle øyeblikk gå igjen jo! Sunniva og Sigrid stod igjen for å prøve å rikke den ut. De falt hendene sammen og ba. Sekundet etterpå fikk de nøkkelen ut på null, komma ..niks! De var temmelig (På en kul måte) satt ut etterpå.
Samme kvelden møtte folk opp på stranda. Det var god mat, mye folk, sang og musikk. Nå er snart året over, og det hadde stelt i stand en rolig samling på stranda. Kjempe koselig.

Igår (05.12.12) kom endelig dagen for fest og morro igjen. Anne, vår lille søte, vakre blomst er endelig 19 år. Lillian, Sigrid og Sunniva vekte Anne og Annlaug i senga. Vi sang bursdagssangen til Anne, og hun fikk en nydelig, gul blomsterbukett fra Jan. For en flott kjæreste!Til frokost var det kakao, horn og eggerøre, akkurat slik hun ønsket seg!
På kvelden pyntet vi oss, og gikk ut på en kafe. Kleber kom å hentet oss etterpå, og lurte Anne midt inn i et suprice party fullt av mennesker! Klarer du å glise litt mer Anne? Tror ikke det! Anne var lyspunktet for denne gang, og nå var det hennes tid til å stå bak bordet med den store kaken, og i halvsirkelen av ballonger.

Som du skjønner nyter vi tiden i det fargeriket huset vårt enda. Vi gleder oss til å gå på jobb, men midt i all planlegging av juleferien skal vi ærlig si at vi gleder oss til den begynner. Juleferie og Rio! It's gonna be AWESOME!

Bønneemner:

- Brasilianere i juletida, at det hele går trygt for seg.
- Annlaug som trenger å bli helst frisk.
- At vi som team kan få en bra juleferie.
- Vi som team trenger styrke til å gjør den jobben vi skal hver dag.
- Barna på ProViver som trenger all kjærlighet, fred og omsorg de kan få.
- At vi får daglig påfyll av Gudsord og Kjærlighet.
- Familie, kjæreste og venner hjemme i Norge.

Vi har en fin hvilepuls, vakker himmel, mange smil og søte barn. Det er upåklakelig denne tilværelsen! Håper du har det fint. Sees om ikke så lenge.